Italias småbyer har en historie med utflyttinger. Siden den italienske gjenforeningen, og enda mer etter andre verdenskrig, har millioner av mennesker forlatt landsbyer i innlandet, fra Alpedalene til det sørlige høylandet, for å søke arbeid i Tyskland, Belgia, Sveits eller på den andre siden av havet i Argentina, Brasil, Canada og Australia. Hjem ble tømt, butikker stengt, og bare eldre og kirker ble igjen. I dag har denne bevegelsen aldri helt stoppet. Nesten tre av fire italienske landsbyer, blant de 5500 registrerte, fortsetter å miste innbyggere år etter år. I innlandet er befolkningsnedgangen dobbelt så stor som i resten av landet.
Likevel er det en måned hvor denne historien snur, nesten magisk. Det er august måned. Gatene, som har stått øde i elleve måneder, fylles opp med biler med utenlandske skilter. De lukkede skoddene åpner seg igjen, torgene som virket glemt, blir igjen sentrum for noe. De er emigrantene, og barna og barnebarna til emigrantene, som vender tilbake til besteforeldrenes landsbyer for å feire ferien, og i to eller tre uker gjenoppretter de støyen og livet de hadde mistet i disse landsbyene.
De som bor i utlandet vet det godt: ventetiden på sommerens tilbakekomst begynner måneder i forveien. Vi teller ukene, organiserer skift på jobb, pakker koffertene våre, og tenker allerede på hvem vi skal se igjen så snart vi kommer frem. Det er ikke bare lengselen etter havet eller solen. Det er vissheten om å gjenforenes med barndomsvenner, eller de som ble laget på én sommer og aldri glemt, baren der du spiller kort i skyggen, delikatesseforretningen som fortsatt lager salami slik bestefar pleide å gjøre. Det er brødet bakt på en bestemt måte, søndagspastaen, dialekten som dukker opp i tankene som om den aldri hadde forlatt den. Det er en atmosfære som vi, uansett hvor hardt vi prøver, ikke kan gjenskape andre steder. Den i en italiensk landsby i august, med stoler utenfor dørene og vinduer som er åpne sent.
For mange av disse landsbyene er denne måneden også en liten økonomisk motor. Den er i økende grad utgangspunktet for noe mer varig, det som nå kalles «roots-turisme», som består av renoverte hjem, lengre besøk og bånd som fornyes snarere enn slukkes. Men mer enn noen statistikk er det de enkle gestene som forteller historien om dette fenomenet. En klem på torget etter et år borte, et bord dekket for flere mennesker enn vanlig, en inngangsdør som står åpen i tre uker som om tiden aldri har gått. I august, i bare én måned, går disse landsbyene tilbake til det de var før avreisene: fulle, støyende, livlige. Og de som drar på slutten av måneden tar med seg, sammen med koffertene sine, det stille løftet om å komme tilbake neste år.
